While waiting for something new – take a look at some old stuff I’ve written for Metal Hammer Norway. They are all written in Norwegian, but hey, you can always use Google Translate. (Don’t do that).

MAYHEM
KOLDBRANN
SARKOM
Sentrum scene, Oslo
06.12.14

Det er i år tretti år siden Mayhem startet opp, og de har dette året vært på turné rundt i Europa for å markere jubileet. I kveld var det Oslos tur og Mayhems siste konsert for en stund, med Sarkom og Koldbrann som oppvarmingsband.

Jeg ankommer lokalet idet Sarkom (6,5/10) nettopp er ferdig med første låt, og konstaterer at det er flere som er sent ute – det er ikke akkurat trengsel foran scenen. Vokalist Erik Unsgaard gjør flere forsøk på å få i gang publikum, og noen (Slangen, for de av dere som kjenner til denne legenden) responderer med hender i været. Jeg har ikke tidligere fått helt taket på Sarkom, verken live eller på skive. Det er for meg en noe standard type black metal som ikke har så lett for å feste seg. Kveldens konsert er i så måte ikke noe unntak, men jeg nikker med til noen av låtene som jeg synes er ganske kule. Sarkom har plukket frem låter fra alle de tre fullengderne, og ”Disintegrate” fra splitten med Urgehal får også en plass i settet. Nest siste låt er ”Inside a Haunted Chapel” fra Doomsday Elite (2013), som blir høydepunktet for min del fra kveldens første band før de avslutter med ”Bloodstains on the Horns” fra Aggravation of Mind (2006).

Scenen rigges om til at Koldbrann (7/10) skal gå på, og nå begynner lokalet å fylle seg greit opp. Lyset senkes på nytt, og Koldbrann entrer scenen til tonene av ”Dies Irae” i form av åpningsmusikken i Stanley Kubricks eminente ”The Shining”. Mye av styrken til Koldbrann live er vokalist Mannevond og hans scenepersonlighet. Han er black metalens svar på Sebastian Bach hva gjelder scenefremtoning, med energiske, kraftfulle bevegelser som utstråler autoritet. Vi får servert flere låter fra albumet Vertigo som kom i 2013, deriblant ”Totalt sjelelig bankerott” og låt nummer fire i settet som innledes med følgende frase:”Er det noen her fra Drammen??! I kveld er vi alle fra Drammen!” Låta som spilles er naturligvis ”Drammen”. Koldbrann avslutter med ”Djevelens treskeverk” fra Moribund (2006) og coverlåta ”Russian Vodka” av Korrozia Metalla. Kul og gjennomført gig.

Mens scenen gjøres klar til at Mayhem (8,5/10) skal gå på, renner det inn med folk i salen. Det er tydelig at Mayhem er et band som drar publikum på hjemmebane, og det er godt å se et stint lokale etter å ha bivånet glissent oppmøte på mange av høstens konserter.

Scenen er omfattende dekorert med stearinlys og bein med kjøttslintrer, og konserten innledes av Mayhems sedvanlige intro, ”Silvester Anfang”, som også er introlåta på en av deres første utgivelser, Deathcrush (1987). Låta er skrevet av Conrad Schnitzler, kjent fra bandet Tangerine Dream, og ble gitt til Mayhem etter at Euronymous etter sigende skal ha oppsøkt musikeren utenfor hans eget hjem i Tyskland og blitt værende der til han ble sluppet inn. De fant tonen, og ”Silvester Anfang” endte opp på demoen og er blitt et fast element i livesammenheng.

Akkurat som på skiva, blir introen under kveldens konsert etterfulgt av tittelsporet ”Deathcrush”. Bra åpning, og bedre skal det bli. Lyden er ikke så aller verst heller, bortsett ifra en irriterende knatring som slår greit over anlegget gjennom hele konserten. Vokalist Attila Csihar er for anledningen ulastelig antrukket i en fillete skjorte og har med seg en hodeskalle som rekvisitt.

På jubileumsturneen har bandet fokusert på mye gammelt materiale fra De Mysteriis Dom Sathanas (1994) og allerede nevnte Deathcrush, men det er gjort plass til låter fra samtlige album på kveldens konsert. Mayhems siste utgivelse, Esoteric Warfare, er også representert med låta ”Psywar”.

Attila Csihar er med sitt stiliserte og gestiske uttrykk et fascinerende skue, og uttrykket står i sterk kontrast til Hellhammers frenetiske tromming. Ikke alle er like begeistret for de teatrale elementene ved Mayhem, men etter min mening er det når de er på sitt mest teatrale og rituelle det fungerer best live. Kombinasjonen av brutale riff og trommer, den forvridde stemmen til Attila Csihar og det stilisterte scenespråket er med på å gi helhet til konserten. Under låta ”Illuminate Eliminate” fungerer dette glimrende, enda det er en låt jeg ikke har festet meg spesielt ved på skive. Her er også lyssettingen veltilpasset, og ikke like kaotisk som under resten av konserten(e).

Konserten rundes av med ”Freezing Moon”, til stor jubel fra publikum, og ”Pure Fucking Armageddon” legger Sentrum scene i grus. En verdig avslutning på en overraskende frisk og vital konsert, og en verdig avslutning på en lang turné. Idet bandet er i ferd med å gå av scenen ljomer Mötley Crües ”Girls, Girls, Girls” over anlegget, og kontrasten til konserten vi nettopp har opplevd kan vel knapt være større.

KRATER
Vulkan arena, Oslo
10.10.14

Krater er det siste tilskuddet på festivalstammen med fokus på undergrunnsband, og har basert seg på å booke lokale band og band som en ikke får se ofte på norske scener. Festivalen er et samarbeid mellom utestedet Kniven og  det relativt nyåpnede konsertstedet Vulkan arena, og  går over to dager. Vulkan arena har vist seg å være et veldig ålreit lokale til denne typen arrangementer med en stor, oversiktlig scene i et romslig lokale. For anledningen ble det også solgt pølser fra en liten bod bakerst i lokalet, servert av en mann i pølsekostyme. Tommel opp for matservering!

De svenske ungguttene i Insane (7/10) dro i gang kvelden, og bød på aggressiv thrash fra første riff. De sparker bra fra seg, men det er dessverre litt for tidlig for de fleste festivaldeltakerne og salen er rimelig glissen under opptredenen. Det ser ikke ut til å ha noe å si for bandet, de kjører på med fullt trøkk likevel, og presenterer to nye låter i løpet av settet. Kul start på en lang og intensiv kveld.

Neste band ut er det oslobaserte death metal-bandet Execration (7/10). De har nettopp sluppet en ny skive med tittelen Morbid Dimensions, og konserten på Krater ble også en releasekonsert for denne, siden den opprinnelige eventen ble avlyst. Dermed fikk publikum oppleve urfremføringen av de nye låtene. Det låter tungt og massivt, selv om bandet slet litt med tekniske problemer til å begynne med. Execration er et band som skiller seg ut i death metal-sammenheng, med et kontrastfylt forhold mellom suggererende riff etterfulgt av brutale og bekmørke partier. Cato Syversrud gjør en god jobb bak trommesettet, og det at de er to vokalister er med og gir musikken mer dybde.

Band nummer tre er det eneste heavy metal-bandet denne kvelden, og bandet jeg har sett mest frem til, nemlig Attic (7/10) fra Tyskland. Det vil være en kraftig underdrivelse å si at musikken minner om King Diamond og Mercyful Fate, Attic er nærmest å regne for en kopi av nevnte band. Det er heldigvis forskjell på kopi og plagiat, for selv om titlene, tekstene, twin-guitars og ikke minst vokalbruken er veldig inspirert av Mercyful Fate og King Diamond, står Attics låter seg godt alene. Låtene fungerer også live, og vokalist Meister Cagliostro behersker vekslingen mellom falsett og «klagevokal» godt. Under låta «Evil Inheritance» sliter han litt, men det skulle nesten bare mangle – det må være utrolig krevende å synge på denne måten live. «Evil Inheritance» er likevel høydepunktet i settet, i tillegg til «Join the Coven» fra skiva The Invocation som kom i 2012. Vi får også servert en helt ny låt, «Sacrimonious», som avslutning. Der burde heller rekkefølgen vært byttet om, det er alltid kjipt å avslutte med nye låter, spesielt om de ikke er utgitt ennå.

Det nest siste bandet er brasilianske Vulcano (7,5/10), som regnes for å være pionerene innen ekstrem metal i Sør-Amerika. De startet opp allerede i 1980/1981, og er således kveldens eldste band, noe som gjenspeiles i gitarist Zhema Rodero og trommis Arthur Von Barbarians hvitgråe lokker og et par relativt fillete cymbaler. Alderen har lite å si her, Vulcano får i gang publikum skikkelig og holder energien oppe gjennom samtlige låter. Det låter overraskende friskt, og trommisen er et kapittel for seg selv der han shower og spiller med flasker stående oppreist bak trommene. Under låta «Witches Sabbath», en låt fra demoen Devil on My Roof, inviteres Tyrant og Hellbutcher fra Nifelheim opp på scenen for å synge låta (Nifelheim har gjort en cover av nettopp denne låta på splitskiva Headbangers Against Disco Vol. 2) sammen med bandet. En kul gest, og resultatet ble ikke så aller verst det heller, men «Dominions of Death» fra debutskiva Bloody Vengeance ble høydepunktet for min del.

Vulcano og Nifelheim har turnert sammen en god stund, og det er ikke lenge siden de begge spilte på Betong i Oslo. Nifelheim gjorde også en knallgig på Beyond the Gates for en drøy måned siden, og det skal litt til å overgå den intensiteten bandet viste nede i den utrolig varme kjelleren på Garage. Men Nifelheim innfridde, og vel så det. Fra første låt går det i ett, og Hellbutcher og Tyrant poserer i kjent stil på scenen.

Det er en stund siden Nifelheim (8,5/10) kom med noe nytt materiale, det er allerede gått sju år siden Envoy of Lucifer ble gitt ut. De gangene jeg har sett bandet, har det vært en god blanding fra alle de fire skivene, men kveldens konsert byr på mange låter fra den selvtitulerte debutskiva og lite fra den siste utgivelsen. Litt overraskende at «Gates of Damnation» er utelatt fra settet, men hva gjør vel det når man får godlåter som «Possessed by Evil», «Bestial Avenger», «Sodomizer» og «Black Evil»? Det blir også tid til hele tre nye låter, som alle låter umiskjennelig Nifelheim. Den som fester seg best er «Praise Lord Satan», og etter at den er ferdig går bandet av scenen for så å komme tilbake for tre ekstranummer etter at publikum har ropt NIF-EL-HEIM, NIF-EL-HEIM, NI-FEL-HEIM.

Og med det er Kraters første dag vel overstått, og har vist at festivalen har livets rett. Den føyer seg pent inn i rekken av kule festivaler som fokuserer på musikk der salgstall ikke er det som betyr mest, og kan gjerne bli en årlig begivenhet. Tilskuere kunne det kanskje vært flere av, men de som var der fikk i det minste valuta for pengene.

AMARANTHE
SCREAMS OF SCARLET
John Dee, Oslo
05.09.14

Den første fredagen i september er John Dee fylt til randen, og med tjue grader utendørs er temperaturen høy også inne i lokalet. Det svenske bandet Amaranthe har solgt ut kveldens konsert, og skal sammen med oppvarmingsbandet Screams of Scarlet sørge for at den fullsatte salen får valuta for pengene.

Undertegnede ankommer lokalet idet Screams of Scarlet (5/10) entrer scenen, og registrerer at kjelleren på Rockefeller allerede er begynt å fylles opp av feststemte tilskuere. Det Oslobaserte bandet er aktuelle med skiva Nowhere to Hyde (sic.), og som en introduksjon til neste låt opplyser vokalist Lars Wølneberg om at utgivelsen kan kjøpes fysisk så vel som digitalt. Og ikke nok med det, bandet har til og med en video ute på Youtube, til låta ”Rise Again”.

Screams of Scarlet befinner seg i et musikalsk landskap som henter inspirasjon fra metalcore, der stopp og start-riff avløses av mer melodiøse partier og typisk for låtene er at vokalen veksler mellom cleanvokal og skriking/brøling/growling. Stryk det som ikke passer. Gitarist Martin Skar Berger trår også hjelpende til på enkelte vokalpartier. Vokalmessig halter det litt, spesielt på de cleane partiene, men Wølneberg klarer seg tålelig greit.

Etter at publikum har blitt varme (eller enda varmere) i trøya, klemmer de på med en coverlåt. Det er heller ikke hvilken som helst coverlåt. Det er selve ur-coverlåten, den alle barneskoleelever må lære ved siden av blokkfløyteinnstuderingen, nemlig Deep Purples ”Smoke on the Water”. Publikum er ikke vonde å be, og skråler med til en helt grei versjon av låta. De avslutter med en litt kjappere låt, og etter siste tone er spilt tar bandet en selfie på scena. Helt kurant levert, men litt mer liveerfaring vil komme godt med.

Kveldens hovedattraksjon, Amaranthe (5/10), er et band med hele tre vokalister. Henrik Englund tar seg av growlevokalen, mens Elize Ryd og Jake E bidrar begge med cleanvokal. Sjangermessig har bandet mer til felles med eurodance og Eurovison Song Contest enn metal, men kan gå innunder (veldig) melodiøs power metal. Med klare dance- og popelementer. Det låter litt som E-type, bare med mer gitar og brutal stemmebruk. Det er ingen tvil om at det er allsangvennlig, for her stemmer omtrent hele salen i fra første tone.

Amaranthe har siden 2011 gitt ut to album, Amaranthe og The Nexus, og er i likhet med Screams of Scarlet plateaktuelle. Skiva Massive Addiction blir sluppet i oktober, og herfra plukker de overraskende frem en låt, Drop Dead Cynical, som første ekstranummer. Ikke at det har noe å si, publikum viser seg å være like begeistret for både nytt og gammelt materiale, og Amaranthe rekker fjorten-femten låter på vel en time og et kvarter, deriblant ”1.000.000 Lightyears”, ”Amaranthine” og ”Serendipity” fra deres første utgivelse. Jubelen står i taket når de avslutter med låtene ”Invincible” og The ”Nexus” fra andreskiva.

Spilleteknisk er det lite å utsette, men det kan virke som vokalistene tidvis har problemer med å høre seg selv. Det låter velpolert og ultrakommersielt, og alt er nøye gjennomtenkt og innøvd, til og med synkronheadbangingen virker koreografert. Dette er musikk som krever lite av lytteren, og låtene er alle lagd over samme lettbeinte lest. Majoriteten av publikum ser ikke ut til å ense den noe tannløse scenefremtoningen til bandet, men denne anmelderen ble ikke videre imponert.

SHINING
IN SOLITUDE
NEKROMANTHEON
Rockefeller, Oslo
28.03.14

Siste fredagen i mars arrangerte festivalene Karmøygeddon, Inferno Music Festival og nykommeren Tons of Rock kick-off på Rockefeller sammen med Metal Hammer Norway. Kick-offen viser bredden i festivalutvalget her til lands med bandenes vidt forskjellige uttrykk, og ga en forsmak på hva festivaldeltagerne har i vente.

Første band ut var Nekromantheon (8/10) – et band jeg har fulgt siden de ga ut We’re Rotting i 2007. En kan tydelig se at hard jobbing i form av turnering og plateutgivelser lønner seg, for bandet var i storform denne kvelden. Nekromantheon er et band jeg har sett et dusin ganger, men jeg tror kanskje dette er den beste konserten til nå. Tight, brutalt og et rifforama av dimensjoner. Bandet spiller aggresiv thrash, og minner om gammel Sepultura og Slayer. Fett. Liker dessuten at vokalist/gitarist Arild M. Torp og bassist Sindre Solem veksler på vokalen på de ulike låtene – siden begge har forskjellige, men like fullt kule stemmer. Høydepunkt: Rise, Vulcan Spectre fra skiva med samme navn.

Band nummer to denne kvelden var svenske In Solitude (8/10). De er booket både til Karmøygeddon og Tons of Rock, så hvis du ikke fikk de med deg på kick-off’en, bør du definitivt sørge for å få sett de på en av de kommende festivalene. In Solitude ga i 2013 ut plata Sister, og det var denne de spilte mest fra den timen de hadde fått tildelt, med unntak av To Her Darkness og We Were Never Here fra den eminente andreskiva. Jeg skulle gjerne sett at de hadde spilt flere låter fra back-katalogen som er mer rendyrket heavy metal enn Sister, men de nye låtene fungerer veldig godt live de også. Kveldens konsert topper likevel ikke konserten de gjorde på Sweden Rock-kryssningen i 2012 – der ga de alt til tross for at de spilte ved lunsjtider dagen derpå for en slapp forsamling.

Norske Shining (7/10) fikk æren av å avslutte kvelden, og bekreftet samtidig selv fra scenen at de skal spille på torsdagen på Tons of Rock i sommer. Av de tre bandene denne kvelden, var det muligens Shining som kom best ut av det lydmessig. Ikke det at de andre hadde dårlig lyd, men lyden satt definitivt som et godt gammeldags skudd for siste bandet ut.

Shining startet opprinnelig som et jazzband, men har utviklet seg til et band som blander forskjellige stilarter til et unikt sound. Saxofon er ikke det man vanligvis forbinder med metal (unntak: Sigh og Geoff Tate på enkelte Queensrÿche-låter), men Shining har tatt i bruk instrumentet og bruker det på en særegen måte i sin eksperimentelle miks av metal, jazz og støymusikk. Det er liten tvil om at det er dyktige musikere vi har med å gjøre, og særlig frontfigur Jørgen Munkeby briljerer som et multitalent på både saxofon, gitar og vokal. Den noe ropende vokalen kler musikken godt, og Munkeby evner å få med seg publikum. Det har langt ifra vært trengsel blant publikum under de øvrige bandene, og det er et ganske glissent Rockefeller Shining spiller for. Det så likevel ikke ut som det affiserte verken bandet eller de som var igjen i publikum. Shining avsluttet settet sitt med King Crimson-coveren 21th Century Schizoid Man, en låt de tidligere har covret på skiva Blackjazz (2010).

En vel gjennomført kick-off ble det, og da er det bare å forberede og glede seg til at selve festivalene sparkes i gang. Infernofestivalen er først ut, og deretter går det slag i slag med Karmøygeddon og Tons of Rock i henholdsvis mai og juni.